Dans fra Østen
Begrepet magedans er betydelig begrenset som en betegnelse for dansestilen tatt i betraktning av at en danser med hele kroppen. Det sies at det er et vestlig begrep på dansen som antagelig kommer av at den tradisjonelle kabaret drakten er to delt og derfor har danserinnen bar mage. På arabisk sier man Raqs sharqi som betyr ”dans fra Østen”. Dette er nok mer passende i og med at dansen har sitt opphav i Østen og både dansen og draktene er mangfoldige. Først på slutten av 1920 tallet kunne man se dansere i to delt drakt på kabaret senene i Cairo. Så en kan vel tenke seg at de vestlige turistene, i sin uvitenhet, kom hjem og fortalte om denne fascinerende ”magedansen” som helt klart har gjort et sterkt inntrykk den gang, som i dag.
Dansens unike bevegelser
I dansen beveges det på hele kroppen men ikke samtidig. Det er vel noe av kunsten ved denne dansen som også gjør den så spesiell og vanskelig å få til for en nybegynner. Det å bevege hofter i et forrykende tempo samtidig som overkroppen er rolig, eller motsatt krever en del trening og dertil tålmodighet om en vil oppnå et godt resultat. Kroppen får ”massasje” gjennom en treningstime med hofter som lager 8 tall og rullende mager. Brystet lager sirkler og skuldre ruller. Har en ikke en smidig kropp så får en det, med god instruksjon og tålmodighet.
Noen misforståelser
Som profesjonell magedanser og instruktør opplever jeg at det er en del misforståelser rundt denne formen for trening som utøves hovedsakelig av kvinner. Årsaken til det kan dels være uvitenhet og dels opplevelser fra de lender hvor det er vanlig med magedansopptreden på hotellene. De som danser for turistene har stort sett kun til hensikt å underholde publikum for pengenes skyld. Danserinnene har ofte ikke den nødvendige kunnskapen om dansen og utøvelsen av den trekkes stort sett over i vulgære bevegelser. Dette synes jeg er utrolig trist da opprinnelsen til dansen kan spores langt tilbake i tid. Den har en særdeles skjønnhet som jeg har vært så heldig å få lære av dansere fra ”den gamle skolen” i Egypt. Denne lærdommen ønsker jeg å videreformidle til norske damer. Den egyptiske magedansen er sensuell ikke seksuell.
Hvem er den typiske magedanser?
Magedans danses av alle kvinnetyper. I dansesalene finner vi en salig blanding av korte, lange, tynne, fyldige unge, midt i mellom og eldre kvinner. Kvinnene representerer alle yrkesgrupper og kommer fra alle deler ev samfunnet uansett sosial rang. Det de har til felles er dansen og gleden ved å få bevege seg på en måte som appellerer til kvinne kroppen. Og ikke minst, kvinner får være kvinner. Noen av kvinnene som kommer til et magedansstudio har i sine unge dager opplevd den perioden hvor de skulle klippe håret og brenne sin BH. Feminine klær som kjoler og bluser ble byttet ut med den såkalte snekkerbuksa. Kvinnefrigjøringen har helt klart gitt vår og den kommende generasjon kvinner fordeler som vi i dag tar for gitt men jeg tror at det kan oppleves befriende og få lov å pynte seg med myntbelter og annet ”dill dall” som vi gjerne bruker på trening. I denne treningsformen må en ikke ha super kondisjon og en muskuløs kropp uten et gram fett for mye, tvert imot. Muskulaturen styrkes, så klart og midjen tar kanskje form etter en del timer i dansesalen, men dansen appellerer ikke til noe slankehysteri. Dansens bevegelser er hovedsakelig skapt for kvinner med runde former som, spesielt i Østen, var symbolet på status.
Nordmenn åpner opp for det orientalske
De fleste nordmenn finner kulturer fra fjerne strøk spennende. Et eksempel på det ser vi når det gjelder valg av ferie, vi elsker å reise til fjerne strøk. Den smakebiten vi får når vi er ute å reiser ønsker vi også å integrere i vår hverdag. Vi handler mat i orientalske forretninger og spiser gjerne på restauranter med orientalsk mat på menyen. Det er eksotisk, og vi nyter det.
Eksotisk er også den orientalske dansen og musikken med sine fengende rytmer. Som i de fleste danser avspeiler dansen musikken men den arabiske musikken med sine særegne instrumenter og sin helt spesielle rytme appellerer nok til andre bevegelser enn det vi ser i tradisjonell selskapsdans eller den typiske disko dansen. Rullende hofter og ristende rumper er ord en ofte hører når utenforstående skal beskrive magedans. Men, det er nok mye mer enn det. Og det får man lære på kurs.
Hvorfor danser norske kvinner magedans?
Motivet for å gå på magedans kurs for norske kvinner er forskjellig. Noen ønsker en treningsform som appellerer til de feminine sidene i et fellesskap med andre kvinner. Andre har kanskje fysiske problemer være seg vond rygg, stive skuldre og nakke og finner denne form for trening behagelig og helbredende. Og noen ønsker å bli så gode at de kan, med respekt for dansen, gå ut å opptre. Dette er en oppvisnings dans og dertil et kjærkomment innslag i sammenhenger hvor det er naturlig med opptreden. Skal en presentere dansen som magedans og også kanskje få betaling for sin fremføring kreves det av danseren at hun kan sine ting. Noe annet er om en i sosiale lag har glede av å vise frem det en har lært på kurs til venner og familie. Hva er vel bedre enn å glede andre med dans?
Magedansens historikk
Magedans, eller rettere sagt “Raqs Sharqi”,( dans fra Østen) som araberne kaller det, antas å være en av verdens eldste danseformer. Orientalsk dans kombinerer elementer fra ulike land i Midtøsten og Nord-Afrika. Dansen finnes i forskjellige former i hele dette området, men det er i Egypt at den har blomstret og utviklet seg mest i den senere tid.
Hvor dansen kommer fra er det ulike teorier om. Noen mener den har oppstått i Egypt, og at den har eksistert som kunstform ved hoffene både under Romerriket og senere under det Ottomanske riket. Andre mener dansen ble lært bort som en fødselsdans forbeholdt det kvinnelige fellesskapet helt tilbake i det gamle Mesopotamia, En annen teori er at dansen stammer fra India og at det var sigøynerne som tok den med seg på sin vandring. Det man regner som sikkert er at dansen er flere tusen år gammel, og opprinnelig har vært knyttet til religiøse seremonier, fruktbarhetsritualer og folks festdanser. Senere har den utviklet seg til også å omfatte verdslig underholdning og den ble tilpasset for scene.
Det er dokumentert er at den orientalske dansen ble introdusert til Vesten i 1889 under den store verdensutstillingen i Paris, der artister underholdt besøkende. I tillegg til akrobater og fakirer fantes det også magedanserinner. Amerikaneren Sol Bloom ble så fascinert av dette at han importerte det hele til neste verdensutstilling i Chicago i 1893, der han markedsførte denne dansen som svært vågal. Blant danserne som kom til USA var det bl.a. en syrisk danser som senere ble værende i Amerika. Hun fortsatte å opptre, og det sies at hun fikk tilnavnet “Little Egypt”.
Begrepet “magedans” ble skapt av vestlige orientalister på slutten av 1800-tallet, som på denne måten fikk oppmerksomhet fra sjokkerte viktorianere. Dette bidro til myten om den orientalske drømmen med det mystiske og eksotiske Østen. Dette har overlevd helt frem til i dag, da vesten fremdeles gjerne forbinder magedans med eksotiske ørkenprinsesser og haremskvinner i glitrende, todelte drakter, og bare mager med juvel i navlen. Men etter hvert som det blir flere og flere av vestens kvinner som danser dette, blir folk mer opplyst og ser at orientalsk dans ikke bare er bare mager og duvende hofter.
Den orientalske dansen er ikke bare scenekunst. I størstedelen av den arabisk-islamske verden spiller dansen fortsatt en rolle i hverdagslivet, og har ikke blitt en separat ting sånn som i vesten. Dansen har tradisjonelt vært, og er fortsatt, også en viktig del av det sosiale liv. I arabiske land er den orientalske dansen integrert i kulturen, og ingen bryllup eller stor fest er komplett uten en magedansoppvisning. Unge og gamle av begge kjønn danser ved festlige anledninger, som bryllup og omskjærelsesfester, eller ute på diskotek, og det er det sosiale aspektet ved dansen som er viktig. Dansen læres bort fra mor til datter, og danses av kvinner for deres egen fornøyelses skyld
En god danserinne skal ikke bare bevege seg vakkert, hun skal også forstå og kjenne musikkens nyanser. Kroppen er hennes instrument. Mens danserinner i Midtøsten, Tyrkia og Nordafrika improviserer til musikken, lager vestlige dansere ofte koreografier, og tolker den på sin personlige måte. Dansen avspeiler musikken som gir uttrykk for både glede, sorg, stolthet, humor, romantikk og sensualitet, og er en hyllest til livet med alle dets fasetter. I den senere tid har danseformen også spredd seg til den vestlige verden hvor den utvikles og finner nye former, og danses i dag over hele verden. Danseformen i dag er svært forskjellig fra hva den er utviklet fra, men inneholder fortsatt elementer som røper dens fjerne fortid.
Det er dessverre ikke dokumentert mye om dansen før vår egen tid. Men et eksempel er en statue fra det andre århundre e.Kr som viser en danserinne i en typisk Raqs Sharqi-positur, med et instrument som ligner de fingercymbaler som danserinnen bruker i dag.